Kari og Kolbein Lauring forteller fra krigsårene.

Ekteparet Lauring intervjues av Jan Schjelderup Mathiesen (VG) tirsdag 12. august 1975.

Oslogjengen.no gjengir her et meget sjeldent intervju av Kari og Kolbein Lauring. I denne artikkelen fra VG i 1975 forteller de om samhørigheten fra krigsårene. Artikkelen gjengis slik den sto trykket i VG (side 19) en tirsdag i 1975. Alle ord er nøyaktig gjengitt. Faksimile av avissiden vil legges ut på et senere tidspunkt.

Se avisoppslaget fra VG

«The Kings Medal for Courage»

Kari og Kolbein Lauring – Savner samhørigheten fra de tunge årene.

– Vi hater i dag, som den gang, krig. Var også så smått begynt å tvile på berettigelsen av å feire – eller skal man si – markere 30-års dagen for frigjøringen. Men nå tviler vi ikke lenger. For akkurat det bidrar til å holde forsvarsviljen oppe. Og et forsvar, et sterkt forsvar, må vi ha.

Det er Kari og Kolbein Lauring som uttaler dette, da VG forleden besøkte dem i deres vakre og hyggelige hjem i Rosendalsveien på Ljan. For øvrig vil de nødig snakke om det som hendte den gang, mener de bare gjorde sin plikt. Og dermed basta!
– Har det dere gikk gjennom medført problemer?
– Dessverre ja. Vi trodde nok at vi var kommet psykisk uskadet fra det hele, men slik gikk det bare ikke. Vi fikk stadig større problemer med nervene, og etter mange år gikk det ikke lenger – og vi fant å måtte strekke våpen. Nervene tok ut sitt og vi er nå begge krigspensjonert.
– Hadde dere ventet den utviklingen vi har hatt?
– Både ja og nei. Ett er imidlertidig sikkert: Vi hadde nok ikke ventet at unge mennesker i dagens Norge skulle stå fram i TV som talsmenn for nazistiske synspunkter.
– Og slike ungdommer bør støtes ut i det evige mørke?
– På ingen måte! Tidligere oberstløytnant Knut Haukelid traff spikeren på hodet, da han forleden i VG uttalte at det er vondt å konstantere at noen nordmenn er i ferd med å glemme det vi sloss for.
Haukelid siktet da ikke bare til de unge forvillede mennesker som stod fram på TV-skjermen, men kanskje i enda større grad til det som skjedde med de unge menneskene i Oslo Sporveier.
– De skakkjørte skulle altså vært spart?
– La oss heller si det slik at kampen den gang også gjaldt at alle skulle få frihet til å mene, tenke og tale.

DE TO TYPENE
Det gjør unektelig et sterkt inntrykk at dette ekteparet som var gjennom så mye under tyskertiden, nå faktisk sitter og unnskylder de unge som deler nazi-sympatier. Ved å tenke tilbake og understreke det som den gang var målsetningen for kampen.
Kolbein Lauring er et utmerket eksempel på erfaringene vi fikk fra den tiden. Det er på ingen måte slåsskjemper og bølletyper man har mest glede og nytte av i en motstandsbevegelse – i aksjonsgruppene med alle former for hemmelig og farlig tjeneste.
Lauring er bare rolig og beskjeden, stillfarende og behersket. Og det umiddelbare inntrykket er at hverken han eller hans kone ville være i stand til å gjøre en katt fortred. De er bare elskverdige og vennlige mennesker.

SAVNER SAMHOLDET
– Hyggelige minner fra den gangen?
– Vi minnes med glede, og føler savnet av samholdet fra den gangen. I dag har man ikke tid til noe som helst – annet enn å løse de nærmeste problemer. Den gangen stod vi alle samlet om en felles ide. Naturligvis kan man ikke i dagens situasjon vente å finne den samme samhørighet – men noe burde da være igjen. Forøvrig har jeg, bryter Kolbein inn, et annet hyggelig minne fra den gangen, fra min fangetid.
– Fangetiden kan etterlate hyggelige minner?
– Unetinget, og jeg minnes min cellekamerat i noen måneder på Møllergaten 19. Jeg var så heldig å bli plassert sammen med CHR. A. R. Christensen, senere sjefsredaktør i Verdens Gang. Dåd-artikelenes forfatter.
– Dere kom godt overens?
– Man måtte komme godt overens med en mann av Christensens støpning. Ikke bare det at han var hyggelig og omgjengelig, men han virket også så velsignet rolig – selv om det kunne se mørkt ut. Christensen hadde forøvrig lagt opp en fast arbeidsrutine. Han fikk inn en rekke bøker – romaner og oppslagsverk. Jeg holdt meg til romanene, mens Christensen var mest interessert i historiske oppslagsverk. Han arbeidet sent og tidlig og måtte utnytte hvert eneste minutt.
– De var også med under felttoget i Norge?
– Jeg kom samme med en del andre nordmenn fra Finlandskrigen. Vi rakk faktisk ikke tilbake til Oslo, men gikk i stilling ved Kongsvinger. det var det såkalte «Benkert-kompaniet», og vi kom da også i trefning med tyskerne. General Christie, den gang løytnant, var også der med sine folk.
– Dere ble tatt til fange?
– 11 mann som ikke kom med i en lastebiltransport, ble plukket opp av tyskerne. En av soldatene hadde noe svanske ammunisjon med butte kuler – som tyskerne påstod var dum-dum kuler. Vi ble stilt opp og fikk beskjed om at vi skulle skytes. Det ble vi nå ikke, for en høyere tysk offiser jaget vedkommende som hadde truet med å skyte oss.
– Hvordan reagerer man når man får beskjed om å stille opp for å bli skutt?
– Ganske merkelig og ekstraordinært, vil jeg si. Jeg har tenkt over spørsmålet VG stiller – og jeg mener å huske at jeg tente meg en sigarett og at jeg delte ut de andre sigarettene. Regnet liksom med at jeg ikke hadde bruk for dem i og med at jeg likevel skulle skytes.

TAKKE SEG TIL –
– Noen av nordmennene De var sammen med under Finlandskrigen endte på det vi karakteriserer som «den gale siden».
– Joda, det stemmer nok. Men takke seg til slike som tok konsekvensen av det de mente, ved å melde seg til tjeneste på Øst-fronten. Fremfor de som gikk tyskernes ærend her hjemme og bare stelte til ulykke for oss andre.

Kari Lauring har for sin innsats mottatt en høy utmerkelse, men hun hater å snakke om seg selv og sin rolle.
– La meg bare si at vi var godt forberedt, for det tilfelle at det skulle gå riktig galt – foteller hun.
– Kan man forberede seg?
– Naturligvis! Vi regnet ikke – som så mange andre – med at alle tyskere var idioter. Derfor hadde vi lagt opp til at om vi ble tatt, så skulle vi fortelle det vi måtte forstå at tyskerne likevel ville finne ut av og får greie på. Det var vårt opplegg og det ble vel – når alt kommer til alt – min redning.
– Kunne dere kommet unna sammen?
– Vårt regnestykke gikk ut på at jeg nok alltid skulle klare meg om jeg ble arrestert, men annerledes var det med Kolbein. Hans eneste mulighet lå i å prøve å skyte seg ut – hvilket han også gjorde. Og det ville ha vært galskap om vi begge hadde forsøkt å skyte oss ut fra det omringede huset.

Historien om hvordan Lauring flyktet fra Ljan kan du lese her! Spennende lesing!