Flukten fra Ljan.

Fra VGs sommerserie «Dåd». VG tirsdag 12. august 1975.

Oslogjengen.no gjengir her VGs sommerserie hentet fra boken «Dåd». Artikelen gjengis slik den sto trykket i VG (side 19) en tirsdag i 1975. Alle ord er nøyaktig gjengitt. Boken er skrevet av VGs tidligere sjefsredaktør CHR. A. R. Christensen, og utgitt på Johan Grundt Tanums forlag. Utdragene vi gjengir ble i sin tid tilrettelagt av VGs litterære konsulent Aase Rørvik. Under ser du en faksimile fra artikkelen i VG.

Fluktplanen settes på prøve.

–Om kvelden 3. april 1945 var Max Manus på besøk hos Kari og Kolbein Lauring. De to var blitt gift i 1944, og måtte 14 dager etter bryllupet gå i dekning – de bodde ute på Ljansveien i annen etasje – en kvistetasje – i et lite hus, et slags anneks til en stor gammel trevilla tilhørende dr. Christensen. Det lille huset lå på gårdsplassen, inntil en bratt fjellvegg, og like ved var en annen liten bygning, et uthus, hvis tak lå omtrent i høyde med vinduet i ekteparet Laurings stue.

Det var et utmerket sted å bo for folk som arbeidet illegalt, huset lå diskret til, få ville legge merke til personer som kom og gikk, og Lauring hadde meget tidlig oppdaget en særegenhet i arkitekturen: Det var et temmelig stort hulrom mellom den ene veggen i stuen og ytterveggen, og det innredet han til skjulested for farlige ting. Han plukket forsiktig ut noen planker, festet dem sammen med en labank på baksiden, så de dannet en lem det gikk an å lirke ut ved en særegen teknikk og klemme på plass igjen, slik at den satt støtt og godt. Utenfra kunne man ikke se noe, for arbeidet var meget omhyggelig utført, bl. a. var de gamle spikerhodene omsorgsfullt satt på plass igjen, så veggen virket helt urørt.
I rommet lå nå to av de små torpedoene, 40 limpets – sprengladninger som kunne festes magnetisk til en skipsside – 300 kilo plastic sprengstoff, noen US-karabiner, maskinpistoler, ammunisjon, håndgranater m. v.

OM GESTAPO KOMMER …
Det var et ganske anselig våpenlager, og fru Kari var en smule bekymret for hvordan det skulle gå hvis det ble brann i leiligheten, eller hvis det kom til skyting der, – en ganske naturlig reaksjon.
Som så mange ganger tidligere snakket Max og Kolbein den kvelden også om hvordan situasjonen skulle gripes an dersom Gestapo plutselig dukket opp. Planen var å kaste en håndgranat ned foran inngangsdøren i første etasje, og utnytte den ventede forvirring etter eksplosjonen til å hoppe over på uthustaket og derfra løpe oppover fjellet bak dette. Noen særlig stor sjanse ga dette neppe, men det var en sjanse, og hverken Max eller Lauring kunne la seg ta levende.
De hadde også fremme smertensbarnet torpedoen den kvelden, og syslet litt med den. Blant andre ting de snakket om, var også tidsforsinkelsen for håndgranater.
Max Manus hadde egentlig tenkt å overnatte hos Laurings, men fikk en slags uro i seg utpå kvelden, så han bestemte seg for å dra inn til Oslo igjen, til sitt faste dekningssted i den tiden, hos fru Øynebråten i Kirkeveien.

En liten note om fru Øynebråten: Frichsgate 2. Fireetasjes leiegård med 24 leiligheter oppført 1927* (ark. H.E. Breivik). Under den annen verdenskrig var en av leilighetene her dekkleilighet for flere hjemmefrontsfolk. Leiligheten tilhørte Tor og Borghild Øynebråten, han var offiser i Garden, men var i tysk fangenskap, hun arbeidet hos Storebrand. En rekke motstandsmenn bodde hos ”fru Øynebråten” i perioder, bl.a. Max Manus til han måtte flykte til Sverige 4. april 1945, da nettverket hans holdt på å rakne. Gården ble brukt som kulisse i filmen om Max Manus fra 2008.”

OMRINGET
Da han var gått, diskuterte Kari og Kolbein et øyeblikk om de skulle være brydd med å legge torpedoen tilbake på plass i det hemmelige rommet, han skulle neste dag arbeide videre med noen tekniske finesser på den. Det ble til at de fulgte det innarbeidede sikkerhetsskjemaet: torpedoen kom inn i rommet og veggstykket ble omhyggelig satt på plass etter den. En kunne aldri vite.
Pistolene og en håndgranat hadde Lauring imidlertid alltid fremme. Av samme grunn: en kunne aldri vite …
Ekteparet Lauring, som pleide å være tidlig oppe, sov lenger enn vanlig neste morgen, 4. april. De ble vekket av slag og spark mot inngangsdøren nede i første etasje, og så lyden av singlende glass da ruten ble slått inn …
Kolbein styrtet søvndrukken ut på gulvet i pysjamas, kastet et blikk ut av vinduet i den ene enden av det lille huset og fòr tilbake til det andre for å ta en titt ut også der. Huset var omringet av tysk politi, uniformert og i sivil, det var iallefall 15-20 stykker av dem.
Da han gløttet på blendingsgardinet til vinduet over inngangsdøren, kom prompte en maskingeværsalve gjennom den øverste ruten. Det singlet av glass igjen, og flisene føk av vinduskarmen. Men som han hadde regnet ut, var ikke slik skyting der nede fra farlig: det lille smuget mellom anneksbygningen og uthuset var ikke stort over meteren bredt, så vinkelen mellom skuddretningen og veggen ble meget spiss, det gjaldt bare ikke å komme for nær vinduet.
Han rev til seg et par benklær som han trakk over pysjamasbuksene, og slengte på seg en lærjakke. Man kan ikke slåss i pysjamas.
«Her – skal du ikke ha disse nå?»
Kari sto foran ham og rakte ham to pistoler med et ekstra magasin og en håndgranat. Hun kjente planen, og snakket omtrent som om hun skulle ha spurt om han ikke hadde bruk for en skrutrekker.
Han ga henne en kraftig klem til avskjed, og løp igjen bort til vinduet som vendte mot uthuset, trakk ut sikringspinnen i håndgranaten og kastet den rett ned foran inngangsdøren. Han gjorde med armen tegn til Kari at hun skulle kaste seg ned, og trakk seg selv litt til side for vinduet mens han ventet på smellet.
tyskerne foran døren må ha vært erfarne og disiplinerte folk, for en av dem hadde åndsnærværelse nok til å gripe håndgranaten og slenge den til værs igjen.
Den eksploderte med et øredøvende brak akkurat da den var på høyde med vinduet og uthustaket og blåste inn resten av vinduene og blendingspapiret innenfor.
Mindre enn et sekund senere av Kolbein oppe i vinduskarmen, hoppet til og landet på alle fire på taket av den andre bygningen. Han tok seg for så godt det lot seg gjøre med en pistol i hver hånd, krabbet lynsnart opp på mønet og løp langs det bortover mot fjellet.
I et glimt så han en politimann som stod i haven til høyre og skjøt etter ham. Uten å stanse slengte han et par pistolskudd mot tyskeren, som gikk overende. Straks etter var lauring ved enden av mønet, hopet over i fjellskråningen, løp et par skritt oppover og til høyre, klatret over gjerdet til naboeiendommen og fortsatte i sikksakk mellom busker og trær oppover i det hengebratte lendet.
Mellom to hus litt lenger oppe gikk hans vei videre. Han tok til venstre for et uthus. Hva han ikke visste, men fikk høre senere av folk som hadde iakttatt hans flukt fra et vindu i et av husene, var at to tyske politisoldater kom styrtende nedover på den andre siden av uthusbygningen akkurat da han passerte den. Han så ikke dem, og de så ikke ham.
Videre oppover fjellskrenten gikk det, gjennom noe krattskog, over Ingiers vei, som går parallelt med Ljabruveien på oppsiden av husene, inn i et stykke skog og gjennom noen haver.
Utenfor et av husene oppe på høyden traff han en mann han kjente, byggmester Wilbergh, som stirret forferdet på flyktningen, og først nå oppdaget Lauring at han silblødde fra en flenge i pannen,sået måtte han ha fått da han svinget seg over det første gjerdet, som hadde piggtråd øverst. Wilbergh fikk i en fart trukket ham med innenfor, fikk vasket ham og plastre litt på ham, ga ham en sigarett og en dram og lot ham få en hatt og en frakk – det var iallfall en slags forkledning.

Boken «Dåd» er utgitt på ny av Orion forlag og kan kjøpes på Tanum.no. ISBN 8245809217

Kilde for fru Øynebråten:
http://www.frichsgate2.no/home/historie